Vi er i dag stolte av å presentere Hans Olav Lahlum (bildet) som ny fast spaltist her på sjakkhuset.no. Lahlum vil ta et tilbakeblikk på hva som har skjedd den siste tiden i sine kvartalsrapporter. I hans første spalte under, tar han for seg første halvår i 2010.

Hans Olav Lahlum er en nasjonal størrelse som forfatter og historiker, og er en dominerende skikkelse i sjakkmiljøet som arrangør, dommer, spiller og skribent.

Under følger Lahlums to første kvartalsrapporter. God fornøyelse!
.

LAHLUMS KVARTALSRAPPORT 1 & 2 2010

(Denne nye serien med Lahlums kvartalsrapporter fra Sjakk-Norge skulle passende nok ha startet 1. april 2010, men grunnet sterk tidsnød uten tilleggstid ble forfatteren og Sjakkhuset enige om å slå sammen kvartalsrapport 1 og 2.)

”MAGISKE MAGNUS” PÅ VERDENSTOPPEN!

Når historien om de to første kvartalene i sjakkåret 2010 skal skrives er det, både i Norge og verden for øvrig, umulig å komme utenom den 19 år gamle Magnus Carlsens historiske prestasjoner. Magnus startet året med å smette opp på førsteplassen til verdenssjakkforbundet FIDEs ELO-liste. Han har de første seks månedene i år med udelt førsteplass i tre svært sterke Bergerturnering (Nanjing i Kina, Corus i Nederland, og nylig avsluttede Kings Tournament i Romania) effektivt rykket fra til en udiskutabel førsteplass med en rating på 2826. Det er et tall bare hans nåværende trener Garry Kasparov tidligere har overgått.

Den som måtte ville motsi at Magnus Carlsen anno 2010 er verdenshistoriens sterkeste sjakkjunior, risikerer snart å bli tiltalt for blasfemi. Til sammenligning: I 1982-83 Kasparov var som 19-åring regnet som historiens sterkeste junior, men han hadde fortsatt ikke passert 2700 i ELO. Magnus er altså allerede godt over 2800. Han er, selv om nivået i verdens topp 100 neppe noen gang har vært høyere, nå en klar nummer én i verden – og fortsatt tilsynelatende i sterk utvikling. Magnus Carlsen har de siste årene på en ganske unik måte klart å forbedre teknikken og balansen, uten å miste den kreativiteten som alltid har vært hans største styrke.

Fire egenskaper avgjør ifølge min analysemodell spillestyrken på sjakkspillere: Talent, sjakkintelligens, konkurranseegenskaper og egeninnsats. Magnus Carlsen skårer selvsagt ekstremt høyt på alle fire. Han synes å være nummer én i sjakkens verden på alle de tre første faktorene. Derimot kan flere jevnaldrende spillere vokst opp med den russiske sjakkskole og andre treningsregimer basert på daglige maratonøkter, nok fortsatt vise til både langt flere og bedre systematiserte treningstimer. Det tyder på at verdens sterkeste sjakkspiller fortsatt har et uutnyttet potensial. At Magnus Carlsen før eller senere vil bli spilleren som slår Garri Kasparovs verdensrekord på 2851 er allment antatt i sjakkverdenen. Spørsmålene som nå diskuteres er mer hvor fort det kan skje, og hvor langt opp mot 2900 han kan klatre.

Norsk presse har fortsatt fattet sterk interesse for det norske vidunderbarnet. Mer usikkert er det fortsatt om de har erkjent hvor store hans prestasjoner er sammenlignet med Petter Northug og andre a-kjendiser fra etablerte idretter i Norge. Sammenligning av prestasjoner fra ulike konkurranseformer med ulik utbredelse og ulike krav til ferdigheter, er i seg selv alltid en krevende øvelse. Enten man måler i antall land med landslag, antall registrerte utøvere, antallet heltidsutøvere eller antallet timer med trening og konkurranse som normalt kreves for en plass i verdenstoppen, vil man imidlertid raskt komme til at nivået i sjakk er svært høyt sammenlignet med så godt som alle individuelle idrettsgrener hvor det deles ut OL-gull. Sjakk er eksempler over alle eksempler på en sportsgren som er liten i Norge, men stor i så godt som alle deler av verden. Man anslo at det bare i det gamle Sovjet fantes fire millioner aktive turneringsspillere; og etter Sovjetunionens fall har sjakken kommet på rask fremmarsj blant annet i Kina, India og andre store asiatiske land. Skal man sammenligne Magnus Carlsens prestasjon med andre kjente idrettsutøvere fra vår tid, er golfspilleren Suzann ”Tutta” Pettersen (helt uten sammenligning for øvrig) trolig det nærmeste man kommer i Norge. Internasjonalt er det mest nærliggende sammenligningsgrunnlaget Sveits’ tennisstjerne Roger Federer: Også han kommer fra et lite land som har vært en lilleputtnasjon i de mest utbredte idrettene, og har likevel gått helt til topps i en av grenene med størst utbredelse og hardest konkurranse internasjonalt.

Det må i begeistringen ikke glemmes at Magnus Carlsen fortsatt ikke er verdensmester i sjakk. Mens Magnus Carlsen første halvår 2010 hardhendt slo fast sin status som verdens beste turneringsspiller, forsvarte Viswanathan Anand (Indias mest populære sportsutøver!) sin status som verdens beste matchspiller. Anand gjorde den kanskje største prestasjonen i sin karriere da han, gjennom på stillingen 5.5-5.5 å vinne et dramatisk tolvte parti med sort, beseiret den tidligere verdenseneren og verdensmesteren Veselin Topalov. Anands prestasjon blir enda større av at Topalov fikk spille på sin hjemmebane i Sofia, og at Anand ikke fikk innfridd sitt åpenbart rimelige krav om tre dagers utsettelse etter at vulkanutbruddet på Island førte til en lang og svært dramatisk reise til Bulgaria.

Enkelte av norsk presses forsinkede oppslag om Magnus’ bidrag til Anands seier og hans mulige motiver for det, får sies å være høflig sagt overdrevne. Magnus’ sikter selvsagt mot VM-tittelen. Men for det første må han uansett trolig slå begge for å bli verdensmester. For det andre ser han neppe på Anand som noen lettere motstander enn Topalov for en kommende VM-match. Magnus’ bidrag til Anands forberedelser, som var moralsk støtte samt noen hemmelige treningspartier, var neppe avgjørende for noe parti i matchen. Og passet for øvrig godt inn med stemningen i sjakkverdenen for øvrig. De aller fleste toppspillerne støttet, direkte eller indirekte, i år Anand. Topalov hadde, grunnet sitt frynsete rykte fra tidligere anledninger, typisk nok som sin viktigste rådgiver et nyutviklet computerprogram han hadde betalt store summer for.

Første halvår 2010 har da inn til videre avklart to hegemonier: Norske Magnus Carlsen er verdens beste turneringsspiller, og indiske Viswanathan Anand er verdens beste matchspiller. Ikke bare et samlet Sjakk-Norge, men også svært mange andre i sjakkverdenen, håper nå på en VM-match mellom de to gigantene i 2012. Magnus Carlsen går inn i den kommende serien av kandidatmatcher som den største favoritten, og jeg tror han allerede denne gangen vil nå frem.

Dette sagt må det ikke bli en for stor nedtur om så ikke skjer. Konkurransen på topp åtte i verden er rekordhard i øyeblikket, og det kan stå på svært små marginer både i kandidatmatchene og den kommende VM-matchen. Sjakkspillere har fortsatt lengre karrierer enn de aller fleste andre sportsutøvere, og for en så eksepsjonell utøver som Magnus Carlsen kommer det da uansett mange flere sjanser. Dersom han selv er motivert for det, er Magnus i den ypperste verdenstoppen minst frem til 2040. Og Magnus er nok motivert for det helt til han en god stund har stått alene igjen på toppen som udiskutabel verdensmester.

I perioden 1984-90 var Sovjetsamveldets dominans i verdenstoppen fortsatt massiv, og de store høydepunktene var uforsonlig bitre og harde maratonmatcher om VM-tittelen mellom den gamle mester Anatolij Karpov og den nye mester Garri Kasparov (som på en eller annen rar måte alltid endte med at Kasparov vant tittelen). Hadde noen våren 1990 fortalt at verdens beste sjakkspiller i 2010 ville være en nordmann som ennå ikke var født, ville man blitt møtt av et unisont latterbrøl. Som imidlertid raskt ville blitt overgått hvis man fulgte opp med å hevde at Karpov i 2010 ville stille som kandidat til å bli president i FIDE – og at Kasparov ville reise verden rundt for å samle inn penger til kampanjen hans! Dermed er vi nesten naturlig over på et av de andre mest spennende temaene i verdens sjakkliv anno sommeren 2010…

NY PRESIDENT I FIDE – OG/ELLER SJAKK-OL TIL NORGE?

Høstens kongress i verdenssjakkforbundet FIDE imøteses med uvanlig stor spenning, ettersom den legendariske verdensmester Anatolij Karpov der stiller som utfordrer til sittende president Kirsan Ilyumzinov. Det er bemerkelsesverdig hvordan Karpov, som lenge selv slet med et frynset rykte fra sin kontakt med makthaverne i Sovjetsamveldets tid, på kort tid har klart å samle tidligere venner og fiender bak sitt kandidatur en bred koalisjon for demokratisering og reformering av FIDE. Karpovs kjente navn og legendestatus spiller utvilsomt en stor rolle her. Viktigst er likevel en fortsatt sterk misnøye med den sittende presidenten. Ilyumzinovs uttalelser om at han selv har møtt vesener fra andre planeter og flydd med romskipene deres (!), hentes i disse dager frem igjen. De alvorligere ankepunktene bør likevel være dels hans nærmest diktatorlignende styre som president i den selvstyrte lille russiske republikken Kalmykia, og dels hans autoritære lederform og maktbruk i FIDE.

Ilyumzinov kan se ut til å ha modifisert sin lederstil noe gjennom sine 15 år som president i FIDE, og hans periode har sett fremganger hva angår sjakkens geografiske utbredelse. La det for ordens skyld ikke være noen tvil om at jeg fortsatt anser mannen helt uegnet for verv i et demokratisk verdenssjakkforbund, og uten tvil støtter utfordreren Karpovs kandidatur til årets FIDE-kongress. Om det vil ende med et presidentskifte der, er jeg derimot svært usikker på. Ilyumzinov ble utfordret av en seriøs og velorganisert motkandidat, den nederlandske forretningsmannen og sjakkorganisatoren Bessel Kok, også for fire år siden. Den gang fikk utfordreren støtte fra nesten alle de store forbundene i den vestlige verden, men Ilyumzinovs sterke posisjon blant mindre sjakknasjoner i Asia og Afrika sikret ham likevel et trygt gjenvalg med sifrene 96-54.

Noe lignende kan fort skje igjen. Det er all grunn til å tro at det i hvert fall går mot en jevnere avstemning denne gangen. Mens Bessel Koks problem var at han utenfor innvidde kretser var lite kjent, vet alle i sjakkverdenen hvem Anatolij Karpov er, og han bør ha større muligheter til å samle bred geografisk støtte. Det pågår i disse dager utvilsomt en beinhard dragkamp om stemmegivningen i saken rundt i ulike nasjonale sjakkforbund. Det mektige russiske sjakkforbundet har i anledningen demonstrert enda mer interne motsetninger enn vanlig, men ser ut til å ende opp med en viktig støtte til Ilyumzinov. Det gjenstår å se om Ilyumzinov beholder den politiske støtten fra Kreml også under president Medvedev. Skulle han miste sin maktposisjon i Kalmykia, vil han tross sin store formue ganske sikkert også raske falle som FIDE-president.

Når Ilyumzinovs tilhengere nå via gjentatte e-poster har appellert om støtte til gjenvalget, selv fra en i tidligere episoder kjent kritiker som meg, viser det klart at man tar utfordringen på alvor og forsøker på en bred mobilisering for å sikre gjenvalget. På sett og hvis må det da sies å ha gått noe fremover med demokratiet også i FIDE. Man får likevel sterkt håpe at det rekker til et maktskifte på høstens kongress. I og for seg bør ikke det å inneha høye politiske posisjoner i hjemlandet, automatisk utelukke noen fra å sitte i FIDEs toppledelse. Men da må man fra sitt hjemland for det første ha et udiskutabelt demokratisk mandat, og for det andre et rent rulleblad hva angår menneskerettigheter. Ilyumzinov har aldri hatt noen av delene.

Med bare et mulig unntak for Magnus Carlsens kommende kandidatmatch, er høstens største spørsmål i norsk sjakk om Sjakk-OL for første gang vil bli tildelt Norge. Ved søknadsfristen utløp i mai viste det seg at Norge ved Tromsø og Bulgaria ved Albena var de eneste søkerne til mesterskapet. Det var fra norsk side utvilsomt en lettelse at det bare ble én motkandidat, og at antatt sterke søknader fra Kina og Azerbaidsjan aldri kom på bordet. Man må ikke være norsk for å si at Norge etter dette er favoritter før tildelingen på FIDEs kongress. Likevel bør man selv om man er norsk, være forsiktig med å ta noe for gitt. FIDE-kongresser er tradisjonelt ganske uforutsigbare begivenheter hvor mange ulike konstellasjoner kan åpenbare seg. Det er særlig vanskelig å forutse ulike koblinger og allianser som kan spille inn, når det nå altså samtidig står viktige personvalg på spill. Det er grunn til optimisme for at Norge får støtte fra store land i den vestlige verden, men mer usikkert hvordan det slår ut overfor tallrike delegater fra viktige regioner i Øst-Europa, Asia og Afrika. Bulgaria er en sterk sjakknasjon, som både har spillere i den ypperste verdenstoppen og ledere som kandiderer til høye posisjoner. Jeg holder foreløpig Tromsø og Norge som favoritt til å få OL 2014, men bare et sted rundt 60-40.

Det gjenstår å se om det blir et Sjakk-OL i Norge i 2014. Vel forberedt på anklager om å ha gitt familierabatt, tar jeg likevel allerede sjansen på å rose sentralstyret i NSF så vel som de lokale krefter i Tromsø, for gjennom ”Tromsø 2014 AS” å ha gjort en profesjonell og offensiv satsning på å få verdens største og viktigste sjakkturnering til Norge. Det var en velkordinert langsiktig planlegging som kulminerte, da Stortinget for få uker siden enstemmig vedtak en statsstøtte på 70 millioner for søknaden om Sjakk-OL. Oppmerksomheten og anerkjennelsen det innebærer av norsk sjakk, vil være positiv uansett om det blir Sjakk-OL i Norge 2014.

Det er lett forståelig at et land med Norges idrettstradisjoner sto på hodet grunnet en diskusjon om et mulig vinter-OL i Oslo, Tromsø eller Trondheim, mens ideen om et Sjakk-OL har fått relativt liten oppmerksomhet utenfor spesielt innvidde og berørte miljøer. At statsstøtten til Sjakk-OL i Tromsø passerte enstemmig og nær sagt uten merknader gjennom Stortinget, skal nok dels forstås i lys av at det ble nei til den langt større støtten Tromsø ønsket for å søke Vinter-OL. Men forhåpentligvis innså stortingsrepresentantene også at dette sammenlignet med prislappen var en langt bedre investering for å markedsføre Norge ute i verden. Til kort illustrasjon av dette: Antallet land som stiller med et landslag i Sjakk-OL, er nå langt høyere enn antallet land som stiller med én utøver i Vinter-OL!

I Tromsøs satsning på Sjakk-OL inngår også råsterkt felt for årets utgave av Arctic Chess Challenge, som spilles i Tromsø 31. juli-8. august. Med 27 GM-er, 27 IM-er, 12 spillere over 2600 og 30 over 2450 på påmeldingslisten, ligger dette an til å bli en av de sterkeste turneringene i Norgeshistorien – og udiskutabelt den sterkeste åpne turneringen (med alle deltakerne i en gruppe). Temaet med internasjonale sjakkturneringer i Norge håper jeg å komme tilbake til i neste kvartalsrapport. Men kort for denne gang må sies at min glede over å se den svært sterke utenlandske deltakelsen den ivrige arrangøren i Tromsø har fått på plass, raskt veksler med skuffelse over at ikke norske spillere bedre kjenner sin besøkelsestid. Én norsk GM på startstreken får sies å være i underkant, selv om det hjelper veldig at det er Simen Agdestein. Det er imidlertid illustrerende for en situasjon som omtalt under, hvor få av de eldre GM-ene spiller mye. Jon Ludvig Hammer måtte naturlig nok prioritere sitt siste Junior-VM, og Kjetil A Lie fikk ikke fri fra sitt arbeid – vips så var det nesten ingen aktive GM-er igjen… Å ha IM-ene Frode Elsness og Espen Lie i kamp for prestasjon på 2600 er nå vel så interessant som å se om et par av de eldre GM-ene klarer å gjøre prestasjoner over 2500, og rundt 2400 finner man en liten håndfull norske spillere anført av IM Eirik T. Gullaksen, IM Torbjørn Ringdal Hansen og FM Frode Urkedal. Hva angår inviterte norske spillere over 2400 er det dermed ingen krise.

Mer betenkelig er da den svake interessen fra norske spillere som ikke tilbys vilkår. Utover en håndfull av mesterspillere fra Tromsø og omegn, finner jeg etter tre fintellinger av deltakerlisten fortsatt bare seks andre norske spillere enn meg selv mellom 2150 og 2350. Det er sterkt å håpe at flere elitespillere og mesterspillere særlig fra Østlandet kjenner sin besøkelsestid, og i løpet av de kommende fire ukene bestiller flybillett til Tromsø. Det bør telle positivt at arrangøren i Tromsø fortjener flere norske spillere i sin siste turnering før OL-søknaden skal behandles. Men viktigst er Arctic Chess Challenge altså en sjeldent hyggelig og god turnering å spille!

OL-LAGENE 2010

Mens man venter på avklaringen om Sjakk-OL 2014 spilles i Norge, er det fristende å skrive litt om de norske lagene til Sjakk-OL 2010, som spilles i Khanty-Mansiysk, Sibir, Russland, fra 21. september til 3. oktober. På herresiden ga det seg ut fra alle lister nå selv med Magnus Carlsen (NTG) som nummer en, Jon Ludvig Hammer (OSS) som nummer to, og Simen Agdestein (NTG) som nummer tre. Selv om man fortsatt venter på en bekreftelse av troppen Norge sender til Sibir, tyder det meste nå på at de to førstnevnte og ikke den sistnevnte spiller. Noe som i tilfelle ikke er uventet ut fra de siste årenes aktivitet og utvikling. Man får håpe og tro at Simen Agdestein, som 43 år gammel fortsatt er både et formidabelt konkurransemenneske og en eksepsjonelt kreativ sjakkspiller, etter et hvileskjær i 2009-10 kommer sterkt tilbake i god tid før OL i 2012, og blir med på en eventuell satsning frem mot 2014. Et skuffende resultat fra OL 2008 bør ikke blir hans farvel til det norske landslaget.

Det blir i mellomtiden svært spennende å se hvor stor plusskåre Magnus Carlsen kan prestere på førstebord, men også om Jon Ludvig Hammer kan fortsette sin fremgang på andrebord. Skjult i Magnus Carlsens store skygge, klatrer jevngamle Hammer nå raskt mot 2650 og en plass på topp hundre i verden. I øyeblikket har Norge dermed både to av Nordens tre sterkeste sjakkspillere, og to spillere på listen over verdens ti beste juniorspillere. Begge deler er unikt i Norges sjakkhistorie.

For plassene bak Carlsen, Hammer og Agdestein hadde NSFs eliteutvalg en svært vanskelig eller veldig enkel oppgave alt ettersom man ser det. Fire spillere – i betydningen GM Leif Erlend Johannessen (OSS), GM Kjetil A Lie (Porsgrunn), IM Frode Elsness (Moss) og IM Espen Lie (Porsgrunn) – lå nemlig så tett at nær sagt enhver rekkefølge kunne forsvares mellom dem. I utgangspunktet ville man kanskje vente at Kjetil A Lie, med høyest rating og som regjerende Norgesmester, skulle bli tatt ut først. Dette sagt har imidlertid Frode Elsness etter sitt GM-napp i eliteserien det siste halvåret vært best både på aktivitet og formkurve. Heller ikke fra Porsgrunns lagkaptein kommer det dermed noen klager på at uttaksrekkefølgen ble Elsness – Kjetil A Lie – Johannessen – Espen Lie.

At stormestrene Berge Østenstad (Asker) og Rune Djurhuus (Akademisk) fikk åttende og niende plass på uttakslisten kan vanskelig kritiseres ut fra de siste årenes ratingprestasjoner, selv om det neppe ville vakt mange og ville protester om 1911s 17-årige stortalent FM Frode Urkedal ut fra alder og fremgang var satt litt høyere enn tiende. Det gjenstår å se hvordan besetningen til slutt blir på de siste bordene. Å ta to uker fri sammenhengende i september-oktober er en åpenbar utfordring for sterke sjakkamatører med full tids jobb – noe Elsness, Lie, Johannessen, Lie, Østenstad og Djurhuus nå alle er. Unge Urkedal kan derfor godt kan tenkes komme med blant de fem som skal reise til OL. Sammenlignet med Kina, Russland og andre virkelig store sjakknasjonene, vil Norges landslag uansett fortsatt være for ujevnt. Men å bli beste nordiske land synes svært realistisk, og en plass på topp 15 kan være mulig – hvis Carlsen og Hammer spiller opp mot sitt beste, samtidig som spillerne lenger ned over bordene skårer bedre enn ratingen tilsier. Ikke å forglemme avgjør små marginene i de tre kritiske siste rundene fortsatt mye i den alltid kaotiske møljen av nasjoner bak de aller beste landslagene i OL. Uansett ser man konturene av et spennende nytt norsk lag frem mot OL i 2012, 2014 og 2016.

Hva angår kvinnelaget ga nå de fem første navnene, her i alfabetisk rekkefølge, seg selv: Silje Bjerke (1911), Ellen Hagesæther (Akademisk), Marianne Wold Haug (1911), Sheila Sahl (Kristiansund) og Katrine Tjølsen (Bergens). Rekkefølgen kunne saktens diskuteres på et par punkter. Et av dem var hvorvidt den 17 år gamle Katrine Tjølsen, utvilsomt norsk sjakks største kvinnelige talent noen sinne, allerede i 2010 burde fått sjansen på førstebord. Aktiviteten og formkurven talte klart for Tjølsen, men etter et tilbakefall i eliteserien var hun på rating fortsatt ganske klart etter mer rutinerte Ellen Hagesæther. Rekkefølgen Hagesæther-Tjølsen-Bjerke-Sahl-Haug får etter dette sies fullt forsvarlig – om enn en smule ratingkonservativ.

Bordrekkefølgen innenfor laget er mindre vesentlig enn hvem som kommer med på det. Og der startet da dramatikken, i og med Ellen Hagesæthers forfall. Unge Tjølsen spratt likevel opp på førstebord, og femteplassen i troppen sto tom igjen. Blant fire aktuelle Oslo-spillere på 1900-tallet i rating – Sylvia Johnsen, Yerazik Khachatourian, Ellisiv Reppen og Torill Skytte – skilte det bare noen få titalls ratingpoeng. All den tid pilene både for aktivitet og formutvikling pekte klart på den yngste spilleren, Ellisiv Reppen, som også var Norges toppskårer i fjorårets EM for lag, var jeg en av dem som både håpet på og trodde på et direkte uttak av henne. Dette sagt var det som etter noen tids forvirring ble resultatet – en uttaksturnering mellom de fire nevnte spillerne – en nærliggende løsning for en så viktig representasjonsoppgave og så små ratingforskjeller.

Uttaksturneringen bekreftet da også at utslagene i spillestyrke var små. Bak en høy remisprosent skjulte det seg imidlertid mange lange, harde og velspilte kamppartier. Erfaringen fra denne turneringen bør avgjort kunne inspirere til økt bruk av uttaksturneringer ved lignende situasjoner i fremtiden. Det bør imidlertid ha høy prioritet at eventuelle kommende uttaksturneringer til OL da spilles med samme betenkningstid som brukes i OL. At det ikke ble gitt ekstra tid etter 40 trekk kom til å prege forløpet denne gangen. Dette sagt: Hvis en spiller rotet vekk vinststillinger på grunn av manglende tilleggstid mot slutten av partiet, var det hun som likevel vant med et halvt poengs margin – i bestemt form betydningen Ellisiv Reppen. Og den som ellers slet mest med den knappe tiden syntes å være Yerazik Khachatourian, som etter lynsjakkstikkamp en uke senere (?!) likevel ble nummer to.

Det gjenstår å håpe at 18-årige Marianne Wold Haug, som heldigvis meldes å være i bedring etter et lengre sykefravær, blir frisk i tide til å spille for Norge i årets OL. Det norske kvinnelaget trenger uansett et middels mirakel for en plass på topp tretti i år, og det mer aktuelle målet om å bli beste nordiske land ble selvsagt også mindre realistisk i og med førstebordsspillerens forfall. Men lav gjennomsnittsalder med ”to spillere under 19 og fire under 29”, gir håp om videre fremgang de kommende årene også på kvinnesiden.

NM-FESTEN SNART I GANG

Når disse korte linjer i all hast skrives, er det under et døgn til første runde starter i årets suverent største og viktigste sjakkturneringen i Norge: Den tradisjonsrike landsturneringen, som i år spilles i Kongstenhallen i Fredrikstad 3.-11. juli. Antallet påmeldte står etter en sterk spurt de siste seks ukene nå på 493. Ut fra tidligere erfaringer bør det etter de siste dagers etteranmeldinger og strykninger ende et sted rundt 470-480 som sitter på plass i salen når klokkene startes. Det er i så fall rundt 150 under deltakerrekorden på 623 – som ble satt i 2003, da NM forrige gang ble spilt i Kongstenhallen i Fredrikstad. Vil man vinkle negativt avspeiler det en trend hvor deltakertallet i NM de siste fem årene har falt litt igjen, etter gjennomgående høye deltakertall i perioden 1990-2005.

Det er likevel fortsatt grunn til å vinkle positivt hva angår landsturneringen, som jeg nest etter Magnus Carlsen vil fremheve som norsk sjakklivs største triumf! Økende tilbud av både mulighet til å spille sjakk på internett og av internasjonale turneringer i andre land, gjør det til en krevende oppgave for de tradisjonelle nasjonale mesterskapene å beholde sin posisjon. Det har slått langt mer dramatisk ut i andre land enn i Norge. Norgesmesterskapet har klart flere spillere enn sammenlignbare land som Danmark og Finland, og jeg kjenner ikke til noe annet land hvor deltakelsen i det nasjonale mesterskapet år etter år ligger rundt 20 % av antallet medlemmer i forbundet.

NSF har som knapt noe annet land altså klart å trekke med bredden av sine medlemmer, med spillestyrke ikke bare under 2000 men også under 1500, på sitt nasjonale mesterskap. Landsturneringen er altså fortsatt årets store sjakklige og sosiale høydepunkt i norsk sjakk, og det er et som det er vel verdt både å feire og å delta i. ”Hemmeligheten” er ganske enkel: En sterk tradisjon med et vel etablert tidspunkt, solide arrangørprestasjoner, et finmasket system av ratingklasser som sikrer (nesten) alle meningsfull motstand – og syv timer klassisk betenkningstid. Spilleskjemaet for hovedturneringen er litt mindre tett nå enn for 25 år siden, men til gjengjeld har NM da blitt modernisert med nye tilleggsarrangementer a la laglynsjakk og pratelagsjakk.

At det ikke skal være to dobbeltrunder i NM, synes det med få unntak nå å være bred enighet om. Om det bør være ni runder på åtte dager eller ni runder på ni dager, er det derimot fortsatt noe delte meninger om. Jeg har aldri trodd på teorien om at man bør ha en dobbeltrunde for at deltakertallet skal bli høyere. Den styrkes vel heller ikke når det med dobbeltrunde i år ser ut til å ende med 30-40 deltakere færre enn under fjorårets NM i Bergen, da man spilte uten dobbeltrunde (dette særlig tatt i betraktning at deltakertallet vanligvis er høyere på den sentrale Østlandet enn på Vestlandet!)

Dette sagt blir jeg også mer og mer overbevist om at dobbeltrundespørsmålet ikke har så stor betydning for deltakertallet. Antallet spillere som lar dobbeltrundespørsmålet avgjøre om de spiller NM eller ikke synes for det første å være lite, og for det andre å være rimelig jevnt fordelt mellom de to alternativene. Andre faktorer, a la innkvarteringstilbud, spillested, fritidstilbud og ikke minst tidlig og god markedsføring rettet mot mulige deltakere, synes viktigere. I den situasjonen virker det fleksibelt og fornuftig å beholde nåværende ordning, hvor arrangøren ut fra sine lokale forutsetninger kan velge ni runder på ni dager eller ni runder på åtte dager. For egen del håper jeg da flest mulig arrangører vil foretrekke ni runder på ni dager, og synes erfaringene fra 2009-10 tyder på at det er fremtidens løsning. NM-uken er for mange hobbyspillere også en ferieuke, og deltakelse der bør uten for store kondisjonsbelastninger være mulig å kombinere både med å se igjen gamle sjakkvenner og å ha med familie.

Så over til situasjonen for årets NM-klasser. Størst interesse knytter deg seg alltid til eliteklassen, som i år dessverre ikke er spesielt sterk. Magnus Carlsen har rimelig nok for lengst sluttet å spille NM, og det er ikke nytt i år. Men det er åpenbart en beklagelig situasjon at verken andrerangerte Jon Ludvig Hammer eller tredjerangerte Simen Agdestein stiller i år, og at kun tre av Norges ni GM-er stiller til start. Særlig sammenlignet med fjorårets tidlige og store satsning på eliteklassen, skyldes det utvilsomt noe at arrangøren har brukt mindre penger på startvilkårene. Man kan ha ulike perspektiver på den tradisjonsrike debatten om toppspillernes vilkår i NM. På den ene siden bør det å sikre en attraktiv toppklasse selvsagt inngå i arrangørens forpliktelser for å skape et attraktivt NM også på bredden, og det kan vanskelig sies at stormestrene har vært urimelige i sine krav. På den andre siden bør det å kunne bli norgesmester også være et ærefullt mål spillerne selv prioriterer. Og med 18 000 i førstepremie samt et premiefond på 51 000, er premiesjansene for alle spillere over 2400 her dessuten sjeldent gode. Det hadde vært fint om årets arrangør hadde kommet ut med et litt bedre tilbud litt tidligere, særlig til de 3-4 høyest rangerte. Dette sagt var tilbudet for den ”jevne GM” ikke skandaløst dårlig da det kom, og man kan godt forstå at arrangøren med usikker økonomi var forsiktig med å love ut for mye. Og hovedgrunnen til at det ble færre stormestre på startstreken i år, synes å være at flertallet av de norske GM-ene av ulike personlige årsaker i øyeblikket mangler tid og/eller lyst til å spille mye sjakk.

Tre GM-er er heldigvis akkurat det som trengs for at man skal kunne ta GM-napp i Eliteklassen, og det er nok både andrerangerte IM Frode Elsness (Moss) og tredjerangerte IM Espen Lie (Porsgrunn) glad for. De to er de åpenbare hovedutfordrerne til den topprangerte tittelforsvareren, GM Kjetil A Lie (Porsgrunn). Det vil kvalifisere som en overraskelse om ikke en av disse tre, som for øvrig også er de tre siste årenes norgesmestere, til slutt stikker av med kongepokalen. Det gjenstår å se om Elsness, som vokste opp i Halden og nå representer Moss, vil få noen fordel av å spille på hjemmebane i Østfold. Formkurven så langt i år peker altså nærmest hans vei, men det er svært åpent mellom tre favoritter som hver på sin måte alle har en velutviklet evne til å vinne viktige partier. Må jeg tippe en vinner, får tipset bli at Kjetil A Lie lar seg inspirere av folkefesten under NM og forsvarer sin tittel fra i fjor.

De to øvrige GM-ene, Askers Berge Østenstad og Akademisks Rune Djurhuus, våger få regne ut som gullkandidater – tross noe høyere alder og noe lavere aktivitet. Regne dem ut gjør i hvert fall ikke de av oss som vokste opp med begge de to ”alltid” var i toppen av eliteklassen (som Østenstad på mystisk vis vant gang etter gang, mens Djurhuus på like mystisk vis nesten alltid ble nummer to eller tre). Med syv førsteplasser i eliteklassen (!!), er Østenstad sammen med Simen Agdestein NM-historiens største vinner. Han vant sist gang NM ble spilt i Fredrikstad, og kommer utvilsomt tilbake nå med planer om en ny topplassering. Djurhuus har motsatt altså aldri gått helt til topps – og vil utvilsomt være svært motivert om sjansen melder seg nå.

Den siste spilleren som nevnes som en mulig Norgesmester i år er 1911s (fortsatt) 17-årige stortalent FM Frode Urkedal. Formodentlig er han her og nå mer fokusert på sitt tredje og avgjørende IM-napp enn på topp tre i NM, men en medaljekandidat er han som ung sjetterangert likevel. Det gjenstår imidlertid å se hvordan eliteklassens yngste spiller vil lykkes fra en ny og krevende posisjon i favorittsjiktet. IM-nappkandidater er det mange av også i år. Særlig interessant er her og nå FM Kjetil Stokke fra Bergens, en formsterk (og teoristerk) outsider som kan fullføre tittelen med et IM-napp etter nylig å ha oppfylt ratingkravet på 2400 i FIDE-ELO. Blant øvrige IM-nappkandidater er unge Joachim Thomassen (Moss) og enda yngre Lasse Løvik (Asker) kanskje de to mest aktuelle. Så godt som alle spillere GM- og IM-tittel kvalifiserer imidlertid fra start som GM-nappkandidater i denne klassen.

Mesterklassen er som vanlig enda mer uforutsigbar enn eliteklassen. Det gjenstår som vanlig her først å se om noen av de toppratede som følge av forfall kan rykke opp i eliten. Og dernest å se om alle de øverst ratede i mesterklassen stiller opp der. Med en rekke tidligere elitespillere og 14 av 37 påmeldte spillere over 2100, holder denne klassen et kvalitativt godt nivå i år. Toppratede FM Lars Hjelmås (Drammens) er en tidligere juniornorgesmester som viste god evne til å valse ned mesterspillere da han vant klassen for to år siden, og er en åpenbar opprykkskandidat hvis han ikke går på for mange motsmeller underveis. Andrerangerte Edwin David (Kristiansund) har en noe mer solid spillestil, men er også en tidligere toppjunior som nå ser ut til å være på vei opp igjen. Lenger ned på listen finner man fortsatt svært slagkraftige veteraner a la FM Ole Christian Moen (OSS), FM Jøran Aulin-Jansson (Asker) og Lars Breivik (Drammens), som har rykket opp opptil flere ganger tidligere og godt kan være troende til å gjøre det igjen. I den andre enden av skalaen velger et stortalent fra de yngre aldersklassene, 16 år gamle Anders Hobber fra Porsgrunn, igjen å spille mot eldre motstandere i mester fremfor mot jevnaldrende i junior A. Han stiller som en farlig motstander, men vinner neppe nok partier i dette selskapet til å kandidere for en topplass. Fortsatt for uferdig for en topplassering i dette selskapet er nok også Askers elleveårige (!) stjerneskudd Aryan Tari, som tross sitt tilsynelatende harmløse ytre imidlertid raskt kan utvikle seg til klassens marerittmotstander.

I klassen for mulige outsidere med lokal tilknytning kvalifiserer her en tidligere landslagskaptein, FM Øivind Johansen (Sarpsborg), men kanskje enda mer formsterke Joachim Solberg (nå Alta). Se også opp for fortsatt ganske unge Brede Kvisvik, som tross Kristiansunds nedrykk gjorde en svært sterk prestasjon i vinterens eliteserieserie. Nordstrands Bror Thanke synes å ha bitt seg fast på topp ti i mesterklassen, men der mer enn for de fleste konkurrentene er tidsnødene fortsatt et stort usikkerhetsmoment. Mesterklassen er kort sagt som vanlig en klasse hvor nær sagt halve feltet kan vinne på en heldig uke. Samtidig er det klassen hvor absolutt alle er strålende fornøyd med andreplass, siden de to første kvalifiserer for neste års eliteklasse. Mesterklassen i NM får fortsatt mindre oppmerksomhet enn den fortjener, men blir garantert en svært spennende og publikumsvennlig klasse. Til det siste bidrar også det faktum at dette tradisjonelt er klassen med desidert flest ville tidsnødsdueller, og deltakerlisten tyder avgjort på at den tradisjonen vil bli fulgt opp også i år. Å forutse de to elitespillerne her er kort sagt enda vanskeligere enn det har vist seg å forutse semifinalistene for årets fotball-VM. Jeg forsøker ut fra magefølelse samt formkurver i år med Ole Christian Moen og Joachim Solberg.

Går man over i de aldersbestemte klassene med NM-tittel, er det vel alminnelig høflighet å starte med seniorklassen (for spillere over 60 år). Fredrikstad har en særlig solid arrangørposisjon innen seniorsjakkmiljøet, noe som merkes både på topp og bredde i deltakerlisten. Senior A og senior B har til sammen 52 påmeldte, og toppsjiktet er muligvis det sterkeste i Seniorklassens NM-historie. Det var knyttet en viss spenning til om den legendariske OL-kjempen FM Ragnar Hoen (OSS) ville stille igjen i år: Hoen fyller 70 i høst, og måtte etter sju førsteplasser på rad i årene 2002-08 (!!) nøye seg med andreplass i 2009. En av NMs faste attraksjoner kom heldigvis igjen opp på listen før påmeldingsfristens utløp, og stiller nok en gang som høyest ratet.

Utrolig nok har Hoen på sine åtte år i seniorklassen aldri tapt ett parti – i fjor mistet han tittelen til 1911s Lars Kjølberg grunnet en remis for mye… Det blir spennende å se hvor revansjesugen Hoen er etter den opplevelsen, og om han i år vil spille hardere på vinst mot de antatt skumleste konkurrentene. Tittelforsvarer Kjølberg var sammen med Trondheims FM Jarl Henning Ulrichsen antatt å bli Hoens reelle utfordrere også i år. Men etteranmeldt til listen over medaljekandidater kommer i år også en annen tidligere norgesmester, tidligere NSF-president og informatikk-professor Per Ofstad. At selv Ofstad i en alder av 76 år skal kunne vinne en rekordsterk seniorklasse klarer man liksom ikke helt å tro før man får se det, men han er fortsatt en svært dynamisk mesterspiller kapabel til å slå nær sagt når som helst. Det er å vente et spennende kappløp mellom disse ”fire store” i seniorklassen. Det blir avgjort dels av hvem som tør og kan vinne innbyrdes oppgjør, og dels av hvem som kan vinne flest partier mot sjiktet bak dem.

Spøkefullt sies det at senior er klassen hvor debutantene er favorittene. Det har så langt stemt dårlig i Norge, men en spennende seniordebutant er i år 1911s Tor Arne Hauge. Det gjenstår å se om Hauge er godt nok trimmet til å kjempe om en plass på pallen, men med sine karakteristiske tidsnøder og maratonsluttspill vil han utvilsomt bidra til å sette farge på klassen. Til outsiderne blant klassens yngre talenter regnes også den solide bergenseren Øyvin B. Strand. Og nedover listen finner man flere fargerike personligheter som avgjort kan glimte til også mot de topprangerte, herunder vestlendingene Magnus Monsen (Stavanger) og Odd Birkestrand (Masfjorden). Kort sagt: Årets seniorklasse er oppsiktsvekkende sterk og bør blir minst like spennende som fjorårets. Hoen på sitt beste er fortsatt en imponerende ”praktisk og taktisk” 2200-spiller, og får få et knepent favorittstempel på det.

Juniorklassen (for spillere under 20) har de siste årene vært relativt liten, men med imponerende høy gjennomsnittsrating. Også i år får man blant 16 påmeldte se en gruppe svært lovende spillere med internasjonalt potensial i kamp om den prestisjetung juniornorgesmestertittelen – som ikke helt uvesentlig også kvalifiserer for neste års eliteklasse. Dette så lenge ut til å bli en relativt liten og tynn klasse i år, men en sent ras av sterke påmeldinger gjør at klassen nå i stedet er uvanlig vanskelig å vinne i år.

Ratinglisten toppes nå av eliteklassereservene Vegar Koi Gandrud (Hønefoss) og WIM Katrine Tjølsen (Bergens). Som begge er spennende og svært talentfulle spillere i fremgang. Men som begge fortsatt også er svært ujevne – både mellom turneringene og mellom partiene (tidvis også mellom trekkene). Tredjerangerte Jon Kristian Haarr (Stavanger) har spilt mye og hardt de siste årene, men også for ham er jevnheten spørsmålet her og nå. Klassens mest solide spiller er tidligere kadettnorgesmester Levi Andre Tallaksen (Porsgrunn), men der er det kritiske spørsmålet til gjengjeld da om han kan vinne nok partier mot så sterk motstand… Og Stavangers Johannes Kvisla har av en eller annen grunn fortsatt ikke klart år realisere sitt store potensial, men er fortsatt en rutinert, praktisk og kreativ mesterspiller som godt kan gå helt til topps i sitt siste forsøk som junior. Espen Haugstad fra Sandnes er en annen siste års junior som har vist at han slå nesten hvem som helst, og blant klassens yngste spillere er 1911s Odd M. Guttulsrud og Verdals store sjakksønn Pål Andreas Hansen trolig fortsatt underratede og uberegnelige…

Kort sagt er det en sjeldent talentfull, sterk og åpen klasse også i junior. Så hvis jeg må tippe en vinner lukker jeg øynene og roterer rundt et par ganger, for deretter å peke på den ambisiøse og (høflig sagt) energiske Jon Kristian Haarr. For øvrig er det min mening av junior B snart bør legges ned, siden det uansett aldri melder seg mer enn tre interesserte spillere der.

Kadettklassen (for spillere under 16) er nok også relativt sett litt mindre sterk enn junior i år, men fortsatt en talentfull og spennende klasse hvor det med 22 påmeldte kan bli hard kamp om mesterskapet i år. Ratingfavoritt er Hønefoss’ Anders Thingstad, som får gullfavorittstemplet på en for alderen bemerkelsesverdig velutviklet sjakkforståelse. Spørsmålet er som tidligere om han offensivt er god nok til å vinne det antallet partier som trengs. Han utfordres av Ole Emil Frisvold fra Bergens, et relativt nyutsprunget stortalent som har hatt rask fremgang de siste par årene, samt et kobbel godt skolerte spillere fra 1911 anført av d´ herrer Tor Botheim og Henning Kjøita.

Nordstrand har en skummel ung duo i Markus Moripen og Johan Salamon, Østfold har et farlig hjemmehåp i Stian Johansen, og Stavanger er gjennom Fredrik Beer Jacobsen representert i favorittsjiktet også her. Kristiansands Erle Andrea Marki Hansen er trolig fortsatt for ujevn til å kjempe helt i toppen i et så sterkt kadettfelt, men er definitivt jenta som kan slå hvem som helst av gutta her… Her som i junior er det for øvrig mye psykologi rundt hvem man vil møte og hvem man absolutt ikke vil møte, som kan få stor betydning for utfallet. Kadett B har 16 påmeldte, og fungerer fortsatt som et godt breddesjakktiltak.

Vel vitende om at det kjempes om NM-titler også i putteklassene, velger jeg å avslutte mine forhåndstips her. Den offisielle forklaringen er at jeg ikke vil bidra til å legge noe som helst forventningspress på så unge spillere. Den uoffisielle forklaringen er at jeg under et tidligere forsøk på å forutse putteklassene presterte verken å nevne som favoritt eller som mulig outsider, en spiller som senere vant klassen med ca 100 % skåre, og som i dag for lengst er blitt elitespiller…

Avslutningsvis nevnt: Man får ha forståelse for at en OL-deltakelse tærer hardt på feriekvotene for de sterkeste ”feriespillerne” i Norgestoppen. Det får likevel sies å være en liten skuffelse at så vidt få av de uttatte stiller til start i årets NM. Ingenting galt sagt om toppspillere som av ulike årsaker ikke stiller i NM – men det kan være på sin plass med litt ros til de fra topp sju-listene til OL-uttaket som stiller i NM! I betydningen Frode Elsness, Kjetil A Lie og Espen Lie fra herreuttaket, og Katrine Tjølsen og Ellisiv Reppen fra kvinneuttaket. Det er å håpe at NM-arrangøren og NSF i samråd med spillerne og med litt bedre planlegging kan finne en løsning for bedre OL-representasjon i NM 2012 og 2014.

ENDRET KLASSESTRUKTUR I NM?

NSFs kongress avholdes som vanlig på NMs andre kveld. Tiden for maratonkongresser med høy temperatur, høyt desibelnivå og forbigående innslag av polsk riksdag kan – heldigvis – synes å være forbi i norsk sjakk. De siste årenes kongresser har med unntak for et fåtall enkeltsaker vært preget av et relativt lavt konfliktnivå mellom landsdeler, klubber og sentrale enkeltpersoner i norsk sjakk. Hva angår valgene forventes ingen større dramatikk: Valgkomiteens innstilling tilsier gjenvalg av både president Jøran-Aulin Jansson (Asker) og av visepresident Ida Lahlum (1911), og ellers bare mindre justeringer. Fortsatt med alle forbehold for slektsmessig inhabilitet, forekommer få utskiftninger i sentralstyret nå å være en fornuftig løsning. Dette særlig tatt i betraktning at det lange løpet om OL-søknaden altså nå er inne i sin siste fase. Også innenriks fremstår det sittende sentralstyret imidlertid som det minst omstridte jeg kan huske, noe som forhåpentligvis er et godt tegn.

Blant de relativt fåtallige forslagene til årets kongress er det også mye teknisk og lite dramatisk. Klart mest debatt bør forventes om sentralstyrets forslag til endring av klassestrukturen for NM. Gjennom snart uminnelige tider har toppen av ratingklassene i NM vært en eliteklassen for spillere over 2300 (samt regjerende juniornorgesmester og et fåtall andre direkte kvalifiserte), fulgt av en stor mesterklasse for spillere mellom 2000 og 2300. De siste årenes nivåhevning også i Norgeseliten har gjort det naturlig å tenke gjennom kvalifikasjonskravene til eliteklassen igjen. Det har sentralstyret tatt konsekvensen av med et radikalt forslag om å heve ratingkravet for eliteklassen til 2400, og innføre en ny kandidatklasse for spillere på 2200-2400 mellom elite og mester.

Hvor man står kommer som kjent ofte an på hvor man satt før man reiste seg. Det er åpenbart at synspunktene på om den foreslåtte endringen er en forbedring eller ikke, vil skifte mye etter hvem man spør. Hvis endringen vedtas vil den åpenbart gjøre NM mer attraktivt for gruppen på rundt et dusin spillere over 2400, som får bedre nivå på motstanden og mindre risiko for å avgi poeng mot lavere ratede spillere. Den vil like åpenbart gjøre NM mindre attraktivt for vel to dusin spillere fra 2400 og ned til litt under 2300, som ikke lenger får spille om topplasseringer, og neppe heller om tittelnapp. Et av forslagets store spørsmål er i hvor stor grad denne viktige gruppen vil spille NM også i en kandidatklasse, og i hvor stor grad de da vil prioritere andre tittelturneringer. Jeg er betinget pessimist for svaret på det, selv om mye selvsagt avhenger av hvor attraktivt man kan gjøre kandidatklassen. Så vil NM trolig bli mer attraktivt for spillere i gruppen mellom 2200 og rundt 2270, som i dag ikke kommer med i eliteklassen og som ofte finner mesterklassen for lite interessant/risikabel. Det er trolig at noen flere av dem vil spille NM med en kandidatklasse, men fortsatt er effekten da usikker. Så vil endringen være dårlig nytt for den store gruppen mesterspillere mellom 2000 og 2200, som nå årlig stiller til start med en drøm om å få full klaff og kvalifisere seg for neste års eliteklasse.

I et regionalt perspektiv er det en åpenbar fare for at eliteklassen hvis endringen vedtas vil bli nærmest totalt dominert av det sentrale Østlandet, med enda dårligere representasjon fra andre landsdeler. Til kort illustrasjon: Blant 13 spillere over 2400 på NSFs siste ratingliste er 100 % fra det sentrale Østlandet, og de eneste byene utenfor Oslo-området med representasjon der er Porsgrunn og Moss! Hva angår mulighetene for internasjonale tittelnapp vil mulighetene til GM-napp bli litt bedre og mulighetene til IM-napp mye dårligere. Særlig unge spillere rundt 2250-2350 har de siste ti årene utnyttet godt sjansene til IM-napp i den bestående eliteklassen, men knapt noen som ikke alt er IM kommer med hvis grensen heves til 2400. Avslutningsvis vil endringen knapt være godt nytt for tilskuere og media. Det blir flere toppoppgjør mellom spillere på topp ti, men klart færre partier og etter alt å dømme høyere remisprosent i de som blir igjen. Så da blir min konklusjon, tross en egen rating mellom 2200 og 2270, at jeg foreløpig tror ulempene ved en slik endring av klassestrukturen er større enn fordelene.

Reglementsutvalget jeg leder, har ikke funnet det nødvendig med noen kommentarer til årets forslag.

Så lenge min søster altså sitter som visepresident i NSF, finner jeg det likevel ryddigst å la et annet medlem enn meg representere Reglementsutvalget i debattene på kongressen. Og lever altså selv godt med begge utfall av forslaget til endret klassestruktur i NM. Men det er sterkt å håpe at både sentralstyremedlemmer og andre de som går på årets kongress, setter av god tid til en saklig debatt om ulike fordeler og ulemper ved en endring av klassestrukturen i NM.

ELITESERIEN OG SERIESJAKKEN

Hadde jeg egentlig også tenkt å skrive om denne gangen. Men tiden ble for kort og rapporten for lang med andre viktige saker som hadde lagret seg opp… Så da får det utestå til tredje kvartalsrapport for 2010, som altså skal komme på Sjakkhusets ellers utmerkede hjemmeside ca 1. oktober. Forhåpentligvis er forutsetningene da bedre avklart også hva gjelder seriesesongen 2010-11. For å unngå alle tenkbare misforståelser i sakens anledning gratuleres herved OSS med vel fortjent gull, Moss med velfortjent sølv, og Frode Elsness med vel fortjent GM-napp. Høyst eventuelle gjenværende lesere ønskes deretter en god sjakksommer og sjakkhøst :).

—-
Hans Olav Lahlum (født 1973) er mest kjent som forfatter og historiker, blant annet fra tallrike TV-opptreder og aviskronikker. Hans forrige bok Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket var en av fjorårets mest solgte og omtalte sakprosabøker i Norge, og han debuterer i august 2010 som skjønnlitterær forfatter med krimromanen Menneskefluene. Lahlum er imidlertid også kjent som tidligere elitespiller og fra tallrike verv i norsk sjakk, herunder blant annet turneringssjef i USF, redaktør for Norsk Sjakkblad og arrangør av de tradisjonsrike Gausdal-turneringene. Lahlum er leder for Norges Sjakkforbunds reglementsutvalg, har titlene International Arbiter og International Organizer fra verdenssjakkforbundet FIDE, og vil være ansvarlig turneringsleder for Sjakk-NM 2010. Synspunkter fremført i Hans Olav Lahlums kvartalsrapporter er hans personlige, og er ikke uttrykk for noen slags offisielle meninger fra Sjakkhuset.